– Jeg visste ikke helt hva jeg kom til. Det var bare å hoppe ut i det og se hva som skjer.
Markus Nag sendte aldri inn noen søknad om å gå på Bildøy.
Når jeg treffer ham, er han likevel bare to uker unna å fullføre bibelskoleåret.
– Det er egentlig veldig tilfeldig, forteller han selv.
Mange Bildøy-studenter får sitt første møte med skolen gjennom teamet, som reiser rundt til ulike kristne skoler og arrangementer. Ikke Markus.
Han kommer fra Holmestrand, en by nord i Vestfold. Gjennom oppveksten gikk han på en offentlig skole. Bildøy-teamet kom aldri innom Horten vgs.
Og for å parafrasere Paulus sine ord i Romerne 10 nokså fritt: «Hvordan kan de søke på en skole de ikke har hørt om?»
Løsningen på denne gåten ble Ester, som er forlovet med broren hans. Hun gikk på Bildøy i fjor, og sendte nokså frimodig inn en søknad på vegne av Markus.
Da måtte han også ta stilling til saken.
– Jeg tenkte litt på det. Jeg hadde lyst til å vokse i «lovsangsbiten» – jeg tror det var det som gjorde at jeg også takket ja. For det var ikke egentlig planen.
– Var du spent?
– Ja, for jeg visste ikke helt hva jeg kom til. Det var bare å hoppe ut i det og se hva som skjer. Et lite eventyr – det har blitt veldig bra!
Jeg spør Markus om hva han sitter igjen med etter et år på linja Lovsang. Han tar meg med tilbake til starten.
– Vi startet året med: «Hva er lovsang egentlig?» Vi trakk fram hva vi tenkte om det, og hva Bibelen sier om det.
Det siste halvannet året hadde han bidratt i lovsangsarbeidet i Filadelfiakirken Holmestrand, som han har vokst opp i. Selv sier han ydmykt at han ikke riktig visste hva han drev med før.
Sammen med klassen kunne han utvide horisonten og lære av hverandres bakgrunn. Noen er glad i salmer, andre i de nye lovsangene, forteller han. Og selv om han selv foretrekker de nye, har han lært seg å sette pris på de gamle.
– Det som har vært godt for meg, er at det ikke handler så mye om formen, men om innholdet. Du kan finne mye godt i gamle, gode tekster. Lovsang er ikke en fast uttrykksform, man kan lovsynge på så mange måter.
Noe av det mest verdifulle han tar med seg fra tida på Lovsang, er det han på godt norsk kaller «hands-on-erfaring». De har hatt lovsangskvelder på Sørlandet, Karmøy, Karmel og Betlehem – i Norge, vel å merke.
– Vi møter så mange forskjellige grupper. Du kan ikke komme og forvente at det skal bli akkurat sånn. Du må lære deg å være ...
– Tilpasningsdyktig?
– Ja, litt sånn, svarer Markus, og utdyper:
– Om folk står og er veldig med, eller om folk sitter, så kan de fortsatt være med. Det handler ikke så mye om hvordan folk uttrykker seg utad, men om relasjonen til Gud.
Markus har erfart at det lønner seg å ha tillit til Gud, og ikke henge seg så mye opp i hvordan kvelden ble, rent ytre sett.
– Man må stole på at Gud er til stede og at han jobber i folk.
Etter dette året mener Markus at han står mer grunnfestet i troen.
– Jeg har fått svar på spørsmålene jeg lurte på, og det jeg ikke visste så mye om i det hele tatt, forklarer han, og skryter av undervisningen.
Stilletida hver morgen har vært en annen viktig brikke gjennom året, som han har lyst til å ta med seg videre.
Han har en drøm om å studere medisin på sikt. I første omgang er det imidlertid et jobbår hjemme i Holmestrand som står for tur.
Ofte snakker man om året på bibelskole som «det beste året i livet».
På Bildøy pleier vi istedenfor å si at det beste ligger foran - det beste er ikke noe du gjør deg ferdig med etter et år på Bildøy.
Vi ønsker heller at året på Bildøy blir til utrustning og glede for resten av ditt liv.
Til et liv «nær Jesus, nær livet».
